«Handle nå! Klikk her! Feir med shopping! Kan ikke stoppe, vil ikke stoppe!» Det er noe ganske mørkt ved disse Black Friday-slagordene. Kanskje det er det faktum at de fungerer. De utløser noe dypt i oss ved å tilby en løsning på alle våre problemer.
Jeg vil ha alt, og jeg vil ha det nå!
Den grusomme sannheten er at kulturen vår ofte er basert på materialistiske verdier. Forbrukerkultur kategoriserer oss først og fremst som forbrukere, noe som betyr at vår verdi i samfunnet er summen av våre økonomiske ressurser og evner til å skape profitt.
Det som følger er at forbruk blir vårt hovedmiddel for å bygge identitet. Vi blir ofte redusert til komponenter i et system basert på stadig økende profitt, og enda mer tragisk har vi redusert våre medmennesker og vår planet til varer, til instrumenter som kun eksisterer for å opprettholde vår livsstil. Våre forbruksvaner gjøres mulig av den lange kontinuiteten av kolonisering og utnyttelse av natur- og menneskelige ressurser.
Så hvor mye er nok? John D. Rockefeller sa en gang: «bare litt mer». Litt mer profitt, litt mer ting, litt mer. Hva om vi heller følger det engelske uttrykket til poeten Robert Browning: «mindre er mer».
Nøkterne virkninger av å ikke ha alt
Våre ønsker og begjær er ofte grunnlaget for våre beslutninger. Hvilken mat har jeg lyst på til lunsj? Hvilken farge har jeg lyst til å ha på meg i dag? Har jeg lyst til å henge med denne vennen eller den vennen? Jeg stiller meg stadig disse spørsmålene. Og det er ingenting dypt galt med å stille disse spørsmålene, det betyr at du har det veldig bra, og det er noe å være takknemlig for.
Likevel har jeg begynt å tenke at denne overfloden av valg og materiell lurer sinnet vårt. Hva ville skje hvis jeg ga opp noen av mine privilegier? Hvis jeg ikke fikk de godbitene jeg lengter etter, hvis jeg tilbrakte tid med en slektning jeg egentlig ikke hadde lyst til å se, hvis jeg kuttet ned på mine vaner med å spise biff i store mengder eller ikke kjøpte den billige kule skjorten bare fordi jeg hadde lyst...
Vi følger ofte våre ønsker fordi vi tror det vil gjøre oss lykkelige og fornøyde, i det minste for en time eller en dag. Men det jeg (og mange andre) har lagt merke til, er at løftene og forventningene om glede som settes opp av reklamer og populærkultur, ikke egentlig blir innfridd. En ny genser vil ikke få meg til å føle meg bra med meg selv, ny teknologisk utstyr vil ikke få meg til å føle meg akseptert, noen mengde søtsaker vil ikke fylle et tomrom i livet mitt, og å tilbringe tid bare med folk jeg har det kjempegøy med og som alltid er enige med meg, vil ikke gjøre meg til den personen jeg til slutt ønsker å være.
Å kjøpe etisk produserte eller resirkulerte klær, la sjokoladen med firedobbelt plastinnpakning ligge igjen i butikken, eller gi vår tid og penger til trengende, utgjør en stor forskjell for våre naboer både nær og fjern. Men psykologer er enige om at den endeløse overfloden og tilfredsstillelsen av våre konsumistiske ønsker også har negative effekter på vår forstand. Og man kan kanskje legge til den «sosiale shopping» som driver oss til å unngå negative følelser som uenighet eller kjedsomhet. Å gi etter er en alternativ vei jeg ønsker å fortsette å utforske og bevisst velge. Det er noe jeg må minne meg selv på hele tiden, siden det å ønske seg noe og så få det er noe vi er så vant til. Jeg tror virkelig at det å være bevisst og bevisst ta våre livs- og forbruksbeslutninger sakte men sikkert vil begynne å lede oss ned en ny, bedre vei.
